Ronja Gujord - Livet med Cirkus Zorba

Kapral har nå hatt en karriere som cirkushest i 6 år. Men hvordan startet hans nye liv og hva måtte til for å forvandle han fra en mishandlet og usikker hest til en vakker prinsessehest med glimt i øyet?

Jeg fikk Kapral i 2005 når han var fire år gammel. Det var den russiske hestefamilien som jobbet hos oss som fant han og tross det faktum at han var alt annet enn en optimal ridehest for en 14åring så de noe spesielt i han. Når han kom var han spinkel og tynn og redd for absolutt alt. Jeg husker enda det øyeblikket hvor jeg tittet ut av campingvinduet og så familien parkere seg til i enden av plassen. Hjertet dunket fort og jeg holdt på å besvime av spenning. Jeg løp ut i pysj og tøfler og ventet i spenning på at de skulle åpne døren til transportbilen. Og når jeg så han visste jeg straks at han var den rette.

Treningen begynte ganske så snart og den gikk først og fremst ut på å få han til å slappe av rundt mennesker og ikke få panikk hverken for brå bevegelser, sal og dekken. Det ble mer og mer tydelig at han hadde blitt håndtert ganske så brutalt og ikke fått et avslappet forhold til mennesker. Men utviklingen skjedde på rekordfart og han brydde seg etterhvert ikke om musikk eller høye lyder. Også treningen med triks gikk utrolig fort og det var tydelig at han var i sitt rette element og at dette var noe han elsket. 

Etter et par måneder debuterte han utrolig nok i manesjen, først som kosakkhest og så som dressurhest. Siden han enda var litt ustabil, spesielt i galoppen var det partneren min som ridde han mens jeg var like stolt som en mor som ser sitt barn gå for aller første gang. 

Hans første gang i kosakknummeret. Alt gikk ikke helt etter planen men det gikk bedre enn forventet.

Kaprals første gang i dressurnummeret. Jeg klarte så vidt å konsentrere meg om mine oppgaver siden jeg var så utrolig stolt av han!

Etter dette ble det bare bedre og bedre og han viste tydelig at dette var et sted han kunne slappe av og ikke være redd for at noe skulle skje med han. Selv om han ikke kan alle mulige triks i verden så er det ikke dette som er eller har vært vårt mål. Jeg bryr meg ikke om å lære han masse imponerende triks og det han har lært har han lært fordi han har startet med det selv, og det syns jeg er mye mer imponerende enn å lære en hest triks mot sin vilje. Og det er ikke sikkert alle syns det han gjør er så utrolig imponerende, men hadde en kjent historien bak alle triksene så hadde det nok blitt mye mer imponerende...

Nå er Kapral en helt fantastisk hest som jeg ikke kunne byttet ut med noe annet i hele verden. Selv om han har mye personlighet som til tider han være utrolig irriterende så er han verdens beste hest. I løpet av 6 år har vi vært gjennom utrolig mye sammen, alt fra strev med galoppen til problemer med ryggen som holdt på å ta knekken på oss begge. Men sammen klarte vi oss og nå er det bare en vei å gå og det er framover. Neste år tar vi det et hakk lengre og Kapral skal være enhjørning og jeg skal ri en vill og energifull bombe uten sal og uten hodelag. Ønsk meg lykke til!