Ronja Gujord - Livet med Cirkus Zorba

Her om dagen når jeg sto i forestillinga i et telt som var proppet fullt av livsglade publikumere kjente jeg faktisk tårene presse på. Jeg vet ikke hvorfor, men det hender støtt og stadig når jeg ser hvor glade vi gjør mennesker. For to dager siden kom det ei dame bort til meg og roste meg opp i skyene for et fantastisk show. Hun hadde aldri sett noe lignende og de som valgte å dra på cirkuset som besøker samme plass om fem dager kom til å angre bittert og det skulle hun se til at de gjorde for de gjorde en stor tabbe. Hun hadde aldri sett så mange talenter i ett og samme telt og forestillingen hadde ingen dødpunkter. Hver eneste dag mottar vi slike koselige kommentarer og dette hjelper virkelig på å holde motivasjonen oppe. Det er ikke bare bare å være direktør for et helt cirkus med 30 ansatte og det er forferdelig mye jobb. Men når jeg entrer manesjen i min blå direktør drakt er det ingenting som kan toppe følelsen av å glede en bygd med litt cirkus!

Jeg tenker støtt og stadig på framtiden og hva den vil bringe. Det er ikke en hemmelighet at cirkus ikke er like verdsatt og populært som det var før. Mennesker i Norge har utallig med annen underholdning og det blir av den grunn vanskeligere å dra folk til cirkuset. Hittil har vi ingenting å frykte, men jeg er livredd for å en dag miste alt dette. Å ikke kunne gå inn i manesjen, ikke kunne framføre og ikke kunne være stolt av det jeg har oppnådd er det jeg frykter aller mest med livet mitt.

Men som direktør Knut Dahl på Merano sa til meg i vinter - Om det er noen som står igjen til slutt så er det deg!





Og nei, dere blir ikke kvitt hverken meg eller Zorba!

Er du fornøyd med livet ditt?
Er du redd for å miste det du har?