Ronja Gujord - 19 år og cirkusdirektør

Hver gang når jeg drar for å besøke farmor og farfar får jeg høre de samme historiene. "Da vi var unge hadde vi ikke internett, og vi klarte oss fint! Vi dro på Nordmørskafeen, drakk Pepsi Cola og spilte ludo. Så dro vi ut og lekte indianere i trehyttene vi hadde bygd." Det er da jeg later som jeg setter propper i ørene, lukker øynene og tenker på hvilken blogg jeg skal skrive når jeg kommer hjem. "Vi tok oss ofte en fest også, men vi klarte å styre oss i motsetning til dagens ungdom. Det er ikke alltid like enkelt for farfar å gå over en beruset fjortenåring som ligger langstrakt på veien når han går med rullatoren sin",  hevder min søte farmor som har tilbrakt hele arbeidslivet sitt på vinmonopolet. Jeg kan ikke annet enn å le. Tidene har forandret seg. Positivt? Ja, det vil jeg gå så langt som å si. Det er ikke til å legge skjul på at vi til dags dato har større bekymringer enn før; finanskrise, pengekrise, bankkortkrise, slankekrise! En hysterisk slitsom hverdag. Men heldigvis for slike fanatikere er landet fullt av psykologer som gledelig stiller opp og tjener mer enn minnet kan telle på å sitte i en behagelig sofa med penn og papir i hånden og nikke. Noen har også en pose med stressballer. Heldigvis. "Og har du hørt hvor fort de kjører bilene sine nå for tiden? Og den musikken! Jeg hører de på lang vei. Setter de ikke pris på det de har lengre?" Når farmor var ung var det ikke mange som hadde bil. De prioriterte heller Blakken og den ikke-motoriserte trevogna. Datidens Cadillac. Nå kjøper de fleste ungdommer seg bil før de har begynt å øvelseskjøre og musikkanlegget skal gjerne være større enn selve bilen. Gamle dagers humrende Elvis har blitt erstattet med nåtidens hvinende Basshunter.

Farmor snakker selvfølgelig om ungdommen som "dem", og tenker ikke mer over at hennes nittenår gamle barnebarn passer perfekt til beskrivelsene hennes. Men jeg hører ikke på Basshunter. Når jeg besøker besteforeldrene mine er det som å gå inn i en tidsmaskin. Jeg blir skannet tilbake i tid, til en tid hvor alt var i brunt og grått og hvor mennene gikk i flosshatt opp kaibakken mens de røkte sigar og snakket om penger og erobringer. Kondomet er enda ikke oppfunnet så gatene vrimler av små barn som leker med treklosser og barbiedukker lagd av porselen. Det er ingen som har introdusert dem for skadende leketøy som elektriske biler og ikke minst, Playstation.

Vel oppe, innenfor mine besteforeldres vegger blir jeg bedt på kjeks og ost. De spør også om jeg vil ha en kopp kaffe. "Jeg tar gjerne en dobbel kaffe latte"! De ser på hverandre, ler og smiler trøstende til meg. Jeg får en stor kopp ravnsort kaffe, uten sukker. På bordet står det en åpen boks med konfekt og i den eldgamle glasskålen ligger det en haug med twist. Sjokket ligger som betong i halsen når farmor plutselig spør om vi skal bestille pizza. Jeg småler, smiler og gir henne mobilnummeret til Ismail på pizzasjappa. Vi sitter like ved hustelefonen. Farmor løper ned trappen for å hente mobilen sin. Skal en ringe til en mobil må en selvfølgelig ringe fra en mobil også. Det sier jo seg selv. "Hei, jeg skal bestille en pizza til tre personer. Nei, ikke tre pizzaer, tre personer!" Farmor lyder irritert. "Hva jeg skal ha på? Det samme som alle andre som bestiller pizza hos dere!" Den gamle damen mumler noen ord som ville blitt sett på med ravnøyne for [M4] hennes generasjon og legger på. "For en utlending!" utbryter hun og skuler bort på meg. Utlending har nå offisielt blitt et skjellsord.

Når farmor var ung var det knapt med utlendinger i landet og ordet neger ble like sjeldent brukt som pizza. En slapp å uroe seg for innbrudd, voldtekter og ran, lovbrudd som oftest utføres av innvandrere. "Jeg følte meg alltid trygg på gaten", tilføyer farmor akkurat som om hun kunne lese tankene mine. Jeg klarte ikke dy meg med å spørre. "Men hva med tyskere da eller jøder, var ikke de like framtredende som rotter  da du var ung?" Farmors blikk fryser og øynene etser gjennom tankene mine. Hun bøyer seg ned under bordet og finner fram en papirlapp med navn. Hun smiler stolt og trykker den opp i ansiktet mitt. "Jøder og jødeunger i Kristiansund." Ok, det er slik det funker altså. Min søte snille farmor går rundt med en jøde-liste i veska. Jeg er glad jeg lever nå. Jeg er en integrert person med innsikt og forståelse for andre kulturer enn min egen. Jeg elsker utlendinger (bokstavelig talt) og ser ingen problemer med å være gift med noen som ikke er etnisk norske. "Kjæresten min er neger". Farmor snur seg så fort at det knekker i ledd. Jeg ler. "Det var en spøk."

Når jeg kommer hjem til nåtiden setter jeg meg på datamaskinen min. MSN logger seg automatisk på og alle kontaktene kommer til syne. Mormor er selvfølgelig den første til å prate til meg. Mormor opprettet en MSN-konto for å lettere kunne holde kontakten med oss siden hun bor i Finland. Kontaktlisten hennes består av tre personer, maks. Siden hun ikke er den eneste som snakker til meg, venter jeg litt med å snakke til henne. Uansett sier hun "hej" flere ganger enn nødvendig. Når det har gått fem minutter uten at jeg har svart henne får jeg en mail. "Hej Ronja. Jag forsökar prata med dej, men du svarar inte alls. Vad gör du nu? Pratar du med nånn annan kanskje? Jag forstår. Svara meg fort! Pusspuss". Mormor tror fortsatt at man bare kan snakke med en person om gangen. Jeg lar henne leve i troen. Mormor er en noenlunde integrert person som både har internett og det nyeste innen mobilindustrien. Hun prøver i motsetning til farmor å ta del i den moderne utviklingen og er på god vei til å bli det en kan kalle en "fancy" bestemor, selv om hun plutselig kommer på at hun skal skrive brev på brevpapir som lukter parfyme. Mormor lurer på hvordan det går med boken som farmor holder på å skriver. Farmor var bare barnet under 2. Verdenskrig så hun fikk oppleve ganske mye som ung. Av den grunn begynte hun å kladde ned alt hun husket fra hun var 4 år gammel og til krigen var over. Siden hun er utrolig god til å skrive og har skrevet nok så mange sider tenkte jeg at jeg skulle være snill og skrive inn alt på datamaskinen til henne slik at hun kunne sendt det inn til et forlag. Men da fikk jeg straks en telefon. Nei, hun skulle så absolutt ikke ha det skrevet med dataskrift, det skulle være skrevet som originalen, altså hennes egen håndskrift. Husker du løkkeskriften vi måtte lære på barneskolen? Gang den med 25 så skjønner du hvor vanskelig hennes eldgamle skrift er å tyde. Jeg prøvde febrilsk å overtale henne til å la meg gjøre det slik at hun kunne sende den inn til noen forlag i håp om at de fant den interessant, men den gang ei. Det står nemlig nevnt navn i boka hennes som hun ikke vil at andre skal se. Hun skjønner ikke at en kan finne på dekknavn. Farmor mener, og står fast på at en ikke behøver internett til noe. En hadde det ikke før og derfor trenger en det ikke nå heller. Og hver gang jeg prøver å fortelle henne at datamaskinen er et viktig hjelpemiddel både til skole og jobb, rister hun på hodet og ser på meg som om jeg nettopp har fortalt henne at Gud ikke finnes. For en konservativ eldregenerasjon.

Det er i bunn og grunn ikke til å legge skjul på at det er store generasjonsforskjeller ute og går. Nåtiden kan ikke sammenlignes med datiden uansett hvor hardt en prøver. Britney Spears vil liksom aldri kunne bli Beethoven uansett hvor mye hun prøver og jeg vil heller aldri kunne bli som mine besteforeldre. Men faen heller om jeg vil. Sprade rundt i eldgamle frakker med plysjhatt og brune skinnhansker som lukter våt hund, i ført bunadsko og store brosjer. Nei, ellers takk! Jeg føler meg mer komfortabel i lårkort dongerishorts, knallrøde pumps og en tubetopp som gjør at navlepiercingen min vises. I tillegg dropper jeg bomullsstrømpebuksen og sprader rundt med solbrune legger med ankeltatovering og glattbarbert hud. Jeg lever i beste velgående. Året er 2009 og jeg er fortsatt ung.